Hopp rett til innholdet Utarbeidelse kulturminneloven var det første selvstendige lovarbeid som Stortinget vedtok etter unionsoppløsningen. Den unge nasjon hadde raskt behov for sikre landets kulturelle og historiske identitet. Lovforslaget ble fremmet allerede i 1897, men møtte lenge motstand,
Lovforslaget ble fremmet.
Lovforslaget ble fremmet allerede i 1897, men møtte lenge motstand, særlig i politiske kretser hvor man mente at en slik lov begrense den ellers så frie råderetten i privat grunn. I 1904 skjedde en viktig hendelse som nok satte behovet for lovregulering i et nytt perspektiv. På Lille Oseberg Gård i Vestfold hadde man oppdaget en større gravhaug. Det ble ganske raskt konstateres at haugen inneholdt en skipsgrav fra vikingtiden. Ett år etter, på sommeren og høsten 1904, ble haugen utgravd under professor Gustafsons ledelse. Osebergfunnet viste seg også å inneholde mange enkeltgjenstander. Verdifulle funn av kulturminner hadde på dette tidspunkt ikke et offentlig rettsvern. Slike funn kunne selges ut av landet til private personer, og det var heller ikke uvanlig at turister fikk kjøpe rett til å grave og ta det de fant. Staten hadde håpet at bonden skulle tilby skipet gratis til staten, uten at hell. En godseier i Vestfold kjøpte skipet av bonden og ga det gratis videre til staten. Norske myndigheter innså at noe måtte gjøres for å stanse utførselen av fortidsminner til utlandet, og at man ikke burde komme i en situasjon hvor man måtte kjøpslå om alle viktige kulturminner.
Osebergskipet og verdiene
Osebergskipet representerte identitetsskapende verdier som den unge nasjonen trengte for å styrke sin nasjonale selvtillit. Året etter, 13 juni
1905 kom «Lov om Fredning og Bevaring af Fortidslevninger», vår første kulturminnelov. Loven fredet bare faste kulturminner fra forhistorisk tid og middelalderen. Stavkirker, gravhauger, bautasteiner m.m. fra før reformasjonen i 1537 fikk automatisk vern. 1905-loven gjorde et unntak for bygninger som ved lovens ikrafttredelse ble eid eller brukt av private. Dette for å tekkes borgerskapet. Departementet begrunnet unntaket med at et slik inngrep ville føles «desto utaaleligere jo nærmere vor egen tid» loven ville virke. Loven er revidert flere ganger etter den tid, men reformasjonen som tidsskille for hva som er direkte fredet ved lov, er fortsatt et sentralt trekk i dagens kulturminnelov.
